Vi har alltid hatt katt. Kula var nummer 3 i rekken av det som skulle være sorte og hvite skogskatter. Hannkatter vel og merke. Nå tok det forøvrig ikke så lang tid før det som skulle vært Labben Von Vesthøy viste seg å være en liten Labbeline istedet. Etter få måneder kun kalt Kula. For Kula hadde ikke kastet bort sommernetter på å avvise innpåslitne beilere, hun hadde tydeligvis gått ganske grundig til verks for å sikre seg et par levedyktige avkom til høsten.
Problemet var en DIGER, og da mener jeg virkelig diger brannete hannkatt som ikke ville forsvinne. Han våket over henne dag og natt uten at noe kunne få ham på andre tanker. Så da Kula ble påkjørt og drept bare 3 uker etter fødselen var bekymringen stor. En ting var nattevåk og melkeflasker, ungene måtte beskyttes mot et berg av en katt som ved hver minste lille anledning så sitt snitt til å snike seg inn i huset. Være seg et åpent vindu eller en dør på gløtt. Og til slutt gikk det som det måtte gå og hannkatten hadde sluppet inn til ungene (2 stk). Av de rareste ting jeg har sett så han ut til å være redd for dem. Men det varte ikke lenge, før noen visste ordet av det hadde Pusur som han senere ble døpt, adoptert begge to og forsøkte til og med å amme dem. Om ikke det stillet sulten fikk de både kos og stell en premiemor verdig. Pusur viste seg å være kastrert og velpleiet og ikke minst – en suveren far. Hvor han kom fra vet vi fremdeles ikke, men han ble boende hos oss til den dagen han fylte 19 ½ år – som et høyt elsket og kjært familiemedlem med et hjerte av gull og en unik omtanke for andre vesner.
Innsendt av: Linda Kristiansen