Historie

Katten har sin opprinnelse fra områdene rundt Nil-deltaet, det som i dag er Sudan men som da var øvre Egypt. For rundt 5000 år siden oppdaget man her at katten gjorde en ypperlig jobb med å holde mus og smådyr unna kornlagrene, en jobb katten velvillig tok på seg. Katten har et naturlig rolig gemytt og lærer seg fort å omgå mennesker, noe som også fremskyndet kattens utbredelse som tamdyr. Hvem kan vel motstå en søt liten pus som i tillegg holder udyr unna matlageret?

Da Egypts landsbyer vokste og ble byer økte også behovet for mat. Resultatet ble det at man måtte gi fra seg en viss mengde korn i skatt. Dette kornet ble lagret i store siloer, noe som kjapt medførte problemer med mus og smådyr. Dette problemet kjente man bare en løsning på; Katten! Som et resultat av datidens gudedyrkelse utnevner Egypts farao alle landets katter til guddommelige skapninger, dette for å sikre at man har nok katter til å beskytte de massive kornlagrene. Kattens posisjon som mytisk og guddommelig skapning er etablert, en anseelse dette elegante dyret verdig. Når en katt døde sørget hele familien. De barberte vekk øyenbrynene for å vise sin sorg, og katten ble balsamert og begravd nær tempelet til Baset, gudinnen med kattehodet. Da man gravde ut Beni-Hassan-området i Egypt fant man faktisk langt flere balsamerte katter enn balsamerte mennesker, hele 300.000.

Kattens spredning var i starten ganske begrenset. Den naturlige forklaringen på dette var at det var dødsstraff for å stjele en katt, og katten er i seg selv ikke så glad i å vandre rundt i ørkenen. Etter hvert begynte man også å holde katter om bord på handelsskip(de hadde mus og smådyr der også), og ved landligge hendte det av og til at en og annen kattunge fant veien med lasten til en ny tilværelse i et nytt og fremmed land. Katten spredde seg i havnebyene rundt middelhavet og videre med karavaner til Burma, Siam og inn i Kina. Kattens ferd mot nord startet dog ikke før romernes og grekernes erobringer av egyptiske landområder. Som kjæledyr hos romerne ble katten tatt med til nærmest hele det romerske riket, som i sin storhetstid dekket store deler av Europa. Kattens videre spredning gikk naturlig, og fortsatte å utvikle seg i sine nye områder.

Katten hører ikke naturlig hjemme i våre trakter, men en ting er dog sikkert; den er kommet for å bli!