Kaz og Tuna er det mest fantastiske i hele verden. De er noe av det mest deltagende og tilstedeværende i hele mitt lille univers for tiden også. Chetilas Kazan og Chetilas Fortuna er to 4 måneder gamle Bangal katter. Fordi av dere som kjenner rasen er vel videre presentasjon overflødig.
Dette er stort sett sjarmerende, morsomt, tidkrevende – nesten irriterende, men det kan også være ganske så smertefullt.
Jeg priser meg bare lykkelig over at det ikke er sommer og at jeg har et rammelån. Kroppen min i bikini eller badedrakt ville ikke vært noe sjekketriks akkurat. Jeg vil påstå å si at jeg på en god dag kan se ut som en mislykket narkoman. Nå er det bare hendene og ansiktet som avslører hvilken terrorbataljon jeg lever sammen med, men langarmede skjorter og dekkende makeup gjør underverker.
Klokken 0615, hverken mer eller mindre har jeg hylekoret på soveromsdøren. Mobilen min har rukket å si ’pip’ en gang, noe jeg ikke engang har registrert før mine kjære er fit-for-fight og klare til å gyve løs på morgengymnastikken. Jeg har i utgangspunktet aldri vært noen morgenfugl, men sleper en sliten kropp over sengen og sparker opp døren slik at de slutter å bælje som om de var døden nær. De kaster seg over meg med et pågangsmot jeg misunner alle på den tiden av døgnet. Ute blåser det og regnet pisker mot vinduet. Den som bare kunne krøpet under dyna og slumret noen titalls minutter til. Jeg forsøker virkelig, men entusiastiske tenner og klør gjør det umulig å slappe av så det er like greit å stable seg på bena å møte dagen med et motvillig gjesp. Mine søte små er fra seg av begeistring. Forventningsfulle blikk lar meg tydelig lese ’vandrende klatrestativ kommer vår vei’.
Jeg lar vannet i dusjen renne 5 minutter slik at Kaz & Tuna kan leke litt med det før det er min tur. Som vanlig lar jeg døren til dusjkabinettet stå på gløtt, på den måten slipper jeg å få klager på at de blir utestengt (de hater å ikke få være med på alt som skjer) samtidig som jeg vet hvor de er. Ivrige labber forsøker å fange vanndråper mens de selv sitter tørt og trygt bak glasset. Med håret fullt av shampo og en følelse av endelig å våkne hører jeg plutselig en lyd over hodet mitt. Kaz har hoppet via skittentøyskurven opp på skapet ved siden av dusjen. Nå står han å balanserer på kanten av dusjkabinettet med faretrunde overvekt i min retning. Han tipper over før jeg rekker å ta ham i mot noe som resulterer i at han kaster seg mot meg, setter 4 sett med klør i kroppen min mens han lar tyngdevekten gjøre resten. Nå reagerer han også på at det er for mye vann og åpningen i døren er for liten til at han kommer ut på første forsøk. Derfor begynner han å klatre oppover meg igjen, denne gangen på fremsiden av låret og opp mot magen. Shampoen svir og etser i sårene, Kaz fyker rundt som en tornado der inne i dusjkabinettet før jeg får vrengt opp døren å sluppet ham ut mens Tuna sitter å titter på med store øyne. Håper hun ikke tror dette er en ny morsom lek hun bør forsøke seg på i morgen. Nå er jeg i hvertfall våken og tenker på mitt rammelån.
Dryppende våt og proppfull av ’dette er en dårlig start på dagen’ følelse klapper jeg mine nye illrøde striper tørre, 2 av dem vil ikke helt slutte å blø – tydeligvis har han fått skikkelig tak i meg denne gangen. Et sted i bakhodet svirrer ordet stivkrampesrøyte. Hvor ofte må man ta slike? Det er i hvertfall minst 10 år siden sist jeg tok en. Ja, ja, de nye kloremerkene macher i det minste et par av de jeg har på ryggen fra før etter min forrige hannkatt. Jeg tar et lite skritt bakover for å henge fra meg håndkle da noe stikkende og vått tar tak i foten min. Jeg mister balansen. For ikke å tråkke på Kaz forsøker jeg å ta et støtteskritt med den andre foten, men der sitter Tuna i veien og det ender med at jeg faller bakover mot dørklinken på baderomsdøren og slår skulderen min kraftig. Nå er den varm , hoven og stiv. Det svir på ryggen og på lårene, haken min har fått seg en pen liten skramme etter Tunas mislykkede forsøk på å fange tannbørsten min mens jeg pusset tennene og jeg føler at dette er i ferd med å utvikle seg til verdens beste mandag.
Nå sitter jeg på jobb, jeg er så trett at øynene nesten ikke holder seg åpne og i ettermiddag skal vi til dyrlegen å få vaksine.
Mon tro om ikke jeg også kunne trenge en vaksine? Mot for lite nattesøvn, mandags morgener og altfor skarpe katteklør
Innsendt av: Linda Kristiansen