Jeg høre til ett av de menneskene som synes at våre firbeinte hundevenner er noe av det mest livsbekreftende i denne verden. Det gjøre meg så glad å er sammen med hunden min. Alltid å er akseptert som den, jeg er. Alltid å bli møte med en glad logre, når jeg kommer hjem og når jeg spørre, som vi skal ut å gå tur eller trene. For meg er hunden en del av familien, og jeg blir med den, når jeg kan. Vi er tett knyttet.
Derfor er det også så mye vanskeligere å skulle ta beslutning om at hunden ikke lengre skal er en del av den fysiske hverdagen. Dessverre er det den beslutningen jeg nylig har er nødt til å ta. Bounty, min deilige brune labrador, begynte å få det verre. Hun kunne ikke lengre delta på gåturene og haltet etterpå. Da hun begynte å velge de tingene fra, som hun pleide å elske å delta i, er det tid til å spekulere alvorlig over om det kunne fortsette.
Det er hardt og vanskelig å se på, når ens gode venn ikke har det godt. Mange sier at det er godt at vi kan ende hundens liv, når den har det dårlig. Bare man kunne det med mennesker, sier de. Men det er virkelig en vanskelig beslutning å ta et annet individs liv. Jeg føle meg svært alene med et enormt ansvar. Jeg skulle er gud. Jeg brydde meg ikke om det, men det er bare meg, som kunne ta beslutningen. Jeg kunne få råder fra diverse fagfolk, men det er i siste ende meg selv, som visste hvordan hun hadde det til daglig. Så jeg valgte at hun skulle ha fred, fordi hun ellers igjen skulle gjennomgå operasjoner og behandlinger, som det dessverre ikke er noen sikkerhet for ville hjelpe henne.
Hun ble avlivet der hjemme, mens hun er glad. Hun ante ingenting. Hun sov stille og rolig inn. Barna så henne før og etter og sa farvel. Det ble selvfølgelig gråte svært, men det er også svært fredfylt. Hun ble liggende hele kvelden og natten. Vi brukte mye tid på å si skikkelig farvel. Neste morgen kjøre vi henne på krematoriet, og asken hennes stå nå i en urne der hjemme. Hva som skal skje med asken hennes, vet jeg på nåernde tidspunkt ikke. Like har jeg det veldig godt med at hun på en måte fremdeles er det. Jeg vil aldri glemme henne.
Jeg kan varmt anbefale denne formen for farvel, når den vanskelige beslutningen skal tas. Det er i hvert fall godt for meg.