Kilde: Dyrelegen Harstad | Les mer her

Analkjertlene
På hver side av endetarmsåpningen har hunden en sekkeformet kjertel som inneholder et illeluktende sekret. Normalt tømmer de seg samtidig med at hunden har avføring, men de kan bli tilstoppet og hovner da opp. Det forårsaker en plagsom kløe og kan bevirke at hunden aker seg framover på enden. Behandlingen består i å tømme kjertlene. Etter at en dyrlege første gangen har vist hvordan det skal gjøres, kan man senere, når det blir nødvendig, gjøre dette selv, men man må ikke klemme for mye unødig. Det hender i enkelte tilfeller at man ikke merker noe på hunden før den er blitt virkelig syk. Betennelsen blir som en stor byll og i verste fall åpner den seg, da må dyrlege straks tilkalles. Er hunden til stadighet plaget, kan kjertlene fjernes ved operasjon.Blærekatarr eller betennelse vises av og til ved at urinen blir mørkfarvet og kan få en stram lukt. Hunden småskvetter meget ofte. Dyrlege snarest! Brekninger og diare Sporadiske brekninger er som regel ikke noe å bry seg om. Har hunden stadig brekninger, løs mave og er slapp, kan det indikere en alvorlig sykdom, og dyrlege må kontaktes. Man må aldri gi middelet Entervioform e.l. som brukes ved diare, det kan ha stor skadelig virkning på en hund. Man kan gi kulltabletter, evt. vismutpulver, men hjelper ikke dette, må dyrlegen oppsøkes.

Blod i avføringen
Dette behøver ikke bety noe dersom hunden ellers er frisk, har god appetitt og oppfører seg normalt. Hunden kan ha fått i seg et ben, en tørrfiskbit e.l. som kan ha rispet den litt. Er hunden imidlertid slapp, må den undersøkes av dyrlege.

Forstoppelse
Forstoppelse kan skyldes for mye benspising eller noe annet hunden har fått i seg, det kan være skumgummi, gummi fra lekeben (som ikke bør gis) eller andre ufordøyelige fremmedlegemer. Man kan forsøksvis gi renset parafin, men retter det seg ikke, henvender man seg til dyrlegen som muligens kan gi råd pr. telefon.

Hofteleddsdysplasi
Hofteleddsdysplasi er en sykdom som blir mer og mer utbredt. Den kan bare påvises helt sikkert ved røntgenfotografering. Er en valp eller unghund sterkt angrepet, kan man nok mistenke at sykdommen er til stede hvis den har motvilje mot å gå i trapper, har besvær med å legge eller reise seg, blir hurtig trett, vegrer seg for å løpe eller har halthetsperioder. Man har funnet ut at selv om sykdommen nok kan være arvelig, kan både arv og miljø være årsaken. Hofteleddsdysplasi nedarves etter et sammensatt mønster som man fortsatt forsker på og foreløpig ikke har full klarhet i. Selv om begge foreldrene er frirøntget, kan avkommet få sykdommen – og omvendt. Det er hevdet at man ikke må se seg blind på denne sykdommen og glemme andre viktige sider av avlen med en rase, men det er selvinnlysende at om man bare anvender frirøntgete dyr i avl gjennom generasjoner, er det en stor fordel.

Hundegalskap (rabies)
Hundegalskap forekommer heldigvis ikke p.t. i Norge. ønsker man å kjøpe dyr i land som har slike sykdommer som bevirker at karantenebestemmelsene trer i funksjon, må man i god tid bestille plass på karantenestasjonen.

Kløe
Irritasjon av huden som gir kløe kan ha mange årsaker. Klør hunden seg vedholdende, må man undersøke pelsen – det kan være lus eller lopper. De er lett å utrydde, men det er best å kontakte dyrlege for råd om det middel som bør brukes. Har den ikke utøy, kan kløen ha andre årsaker. Det kan være begynnende eksem, allergi, hunden kan ligge for varmt eller det kan rett og slett være liggeplassen som ikke er ren nok.

Krampe
Får hunden plutselige krampeanfall, blir bevisstløs og gjør fra seg ubevisst, kan det tyde på epilepsi Mange hunder får epilepsi, det kan komme i alle aldre og årsaken kan være meget vanskelig å finne. Det kan være en betennelsestilstand eller svulst på hjernen. I enkelte tilfeller kan det oppstå ved bruk av Entervioform (tidl. nevnt under avsnittet “Brekninger og diare”) eller lignende preparater. Anfallene kan komme med kortere eller lengre mellomrom. Forskjellige beroligende midler kan holde sykdommen nede, men behandlingen må bare foretas av dyrlege som ordinerer de tabletter som skal benyttes. En annen slags krampe er melkekrampe (eklampsi) som tispen kan få i forbindelse med fødsel, og den kommer som regel i de tre første ukene etter nedkomsten. Tegn på sykdommen er at tispen peser vedvarende, blir slapp og ustø på benene – særlig bakbenene svikter – og kramper oppstår. Denne sykdommen kan ha dødelig utgang hvis man ikke omgående kontakter en dyrlege som vil gi kalksprøyte.

Lus
overføres direkte fra hund til hund eller fra sovestedet. Dyrlege henviser til det beste fjerningsmiddelet (resept). Følg dyrlegens anvisning.

Livmorbetennelse
kan oppstå i forbindelse med fødsel. Normalt har tispen litt brunaktig utflod etter fødselen, noen bare en kort tid, andre – særlig de store rasene – kan ha det opptil 5-6 uker. Skulle utsondringen begynne å lukte vondt, bli pusslignende, eller den ikke opphører, kan man fegne med at det kan være betennelse og dyrlege må oppsøkes. Livmorbetendelse kan også oppstå av andre årsaker, ikke uvanlig i forbindelse med løpetiden, behøver ikke være en følge av fødsel, men har samme symptomer. Det er ikke alltid flytninger fra skjeden. Puss kan også samles i store mengder i livmoren uten at livmorhalsen åpnes. Tispen kan bli sid i buken, bli slapp, litt feber og drikker meget. Kontakt straks dyrlege.

Løpetid
Tispen har normalt løpetid to ganger i året, første gang i 6-10 måneders alderen, men dette er individuelt – også innenfor samme rase. På samme måte er det med tidsrommet mellom løpetidene – noen har 6 måneder, andre lengre tid mellom hver. Løpetiden varer i 3 uker fra blødningens begynnelse. De første tegn er at tispen slikker seg mer enn vanlig. Kjønnsdelene hovner opp og etter noen dager kommer litt blodavsondring. Etter vel en ukes tid (dette er også individuelt) blir blødningene lysere (ligner ripssaft) og det er i denne tiden tispen skal parres om man vil sette på valper. Som en vanlig regel skal en tispe være godt utvokst før man setter på valper – for små raser kan det være andre løpetid, for større tredje løpetid. Enkelte raser med særlig store hoder kan det være tilrådelig å sette på valper tidligere, rådfør med dyrlege. Man bør aldri sette valper på en gammel tispe som ikke har hatt valper før. Heller ikke på særlig små tisper. Snakk med dyrlege om det er tvil. En tispe som skal brukes i avl må være i god form og ikke for tykk eller for mager. Tiden for parring er best mellom den 9. og 14. dagen. Tispen må passes hele løpetiden, selv etter at den er parret, – den kan nemlig få valper etter flere fedre. I så fall kan ikke valpene registreres. Vær oppmerksom på at bare en helt lukket innhengning kan utestenge en hannhund i de kritiske dager. Intet gjerde er for høyt. En tispe som vanligvis reagerer aggressivt overfor andre hunder som nærmer seg den, forandrer helt karakter i løpetiden, så regn ikke med å kunne høre noe. Tispen passer seg nemlig vel for å henlede oppmerksomheten på en velkommen frier, og selv den mest veldresserte kan smette ut av en åpen dør i et beleilig øyeblikk – “naturen går over opptuktelsen”. Man må også huske på at det bare er tispeeieren selv som har ansvaret for sin tispe og må passe godt nok på den. Ønsker en overhodet ikke å ha valper på sin tispe, kan man få satt sprøyte på henne for å unngå løpetiden. Tispen bør imidlertid ha hatt en normal løpetid før en begynner en slik behandling. Ved kontinuerlig opphold må en gi minst to sprøyter i året. Sprøyten gis omtrent midt mellom normale løpetider. Tidspunktet varierer noe, men dette vil dyrlegen gi råd om.

Neslefeber
eller allergi kan en hund også bli plaget av. Ofte er det en eller annen sort mat den ikke tåler, det kan være tørrfisk, melk, egg osv., og man må prøve å finne ut hva det er og senere unngå å gi den slik mat. Det kan imidlertid også ha andre årsaker. Symptomer på denne sykdommen kan være sterk opphovning i hodet, hevelse rundt øynene så hunden nesten ikke får åpnet dem og pustevanskeligheter p.g.a. hevelse i halsregionen. Dessuten kan det bli fullt av små hevelser i huden som vil bevirke at pelsen stritter som på et pinnsvin, og der man kan se huden mellom hårene vil det være små pletter. jeg hadde selv en hund som hadde disse symptomene etter å ha tatt tak i et pinnsvin – Som regel er neslefeber ikke særlig farlig for hunden og pleier å gi seg etter kort tid. Det kan imidlertid forårsake sterk kløe, som kan gi den sår på de mest ømfintlige steder. Er hunden svært plaget, bør man nok henvende seg til dyrlege som kan forkorte plagenes varighet.

Flått
er en plage mange steder i landet, særlig langs kysten. Den finnes oftest i løvskog og kratt nær vann, og er en type midd med et lite hode og fire par ben. brunaktig vorte. Den slipper oftest taket selv, men om den forstyrres kan den festne seg så hardt at den må trekkes ut. Det må gjøres forsiktig. Man må passe på at hodet ikke blir sittende igjen, det kan forårsake en liten betennelse som ender med hudfortykkelse. Ved kløe og slikking kan denne gi åpne sår. Dyrlegen skaffer deg middel som du kan smøre inn i hundes hud, og som holder flåtten unna.

Spoleorm
er den vanligste form for orm hos hund. Selv om en valp er avmarket hos oppdretteren, kan den siden på ny få orm. Har man mistanke, kan man avmarke hunden med Oxurasin Afi som fås kjøpt reseptfritt på apotek og er det samme middel som benyttes mot småmark hos barn. Man bruker 2 tabletter pr. 3 kg hund i tre dager og gjenta kuren etter 8-10 dager. Man kan kontakte dyrlege hvis man er i tvil og som regel kan tablettantallet minskes noe etter størrelsen på valpen. Orm er meget skadelig, det hemmer valpens utvikling og kan i verste fall forårsake døden. Spoleormen er forholdsvis lang (10-15 cm) og tynn. Man finner den i oppkast eller avføringen. Når det blir mye orm gir det tydelige symptomer: valpen trives ikke, pelsen blir glansløs, avføringen løs og slimaktig, maven blir oppsvulmet og valpen har hikke (hikke kan den imidlertid ha uten at det betyr orm). Hunden må ikke vaksineres om den er syk av orm. Dyrlegen kan undersøke det.

Tenner
Mange raser – særlig de små – har lett for å få tannsten. Man skal etterse tennene, blir det gult belegg på, prøv å fjerne det med neglen. Puss tennene et par ganger i uken med en barnetannbørste med forholdsvis myk bust. Er tannstenen vanskelig å få av, må dyrlegen hjelpe. Likesom hos oss kan det også hos hund oppstå pyorea og det er derfor viktig å passe på tennene i tide. Man skal også tidlig venne valpen til at man skal kunne åpne munnen på den, både for stell av tenner, besøk hos dyrlege og evt. med tanke på fremtidig besøk på utstillinger.

Valpesyke
Man må alltid vaksinere en hund mot valpesyke. Det gjøres når den er ca. 3 måneder. (Spør oppdretteren når den er født, reg.boken kommer ofte senere.) Nå er det også bestemt at alle hunder som deltar på utstillinger, eller andre arrangementer for hunder, må revaksineres hvert tredje år. Oppstår det epidemier av sykdommen, må revaksinasjon skje tidligere, i tilfelle kfr. dyrlege.

Ørene
Har hunden oppstående ører, er det sjelden noe i veien med dem. Men ørene trenger alikevel å bli ettersett og holdt rene. Det kan gjøres med en bomullsdott med litt olje eller pyriseptsalve på. For mange raser med hengeører er ørebetennelse en meget utbredt plage, og man må holde et øye med slike ører. Blir de røde og såre, smører man på litt pyriseptsalve Den indre øregang må aldri renses av en uerfaren. Man må være forsiktig så man ikke får vann i ørene på hunden når den bades. Skulle hunden begynne å riste på hodet, eller gå med hodet på skakke, er det alltid noe galt og dyrlege må oppsøkes omgående. Kluss aldri med dette selv, men følg dyrlegens anvisning.

Øremidd
forekommer også i stor utstrekning og gir samme symptomer som ørebetennelse, men de plager hunden som regel mest om natten fordi midden i varmen kommer fram i den ytre øregang og hunden klør seg intenst. Det kommer som regel fram mørk brun ørevoks, men det er symptom ved ørebetennelse også, så kluss ikke med det selv.

Øynene
Ligger hunden i trekk kan den lett få rinnende øyne. Mange småraser er ofte plaget av det, og det kan også komme av at de får partikler opp i øynene fordi hundene er små. La ikke hunden sitte med hodet ut av vinduet og la den ikke ligge foran varmekilde, luftsirkulasjonen gir trekk, det kan gi både dårlige øyne og ører. Rinner øynene, kan man vaske med litt pyriseptvann (står på flasken den blanding som skal brukes for øynene), men tørr godt etterpå. Det er ofte nok bare å vri en bomullsdott opp i litt vann og tørre øynene hver morgen. Langvarig rinnende øyne skal alltid behandles av dyrlege. Øynene er hos mange småraser et meget svakt punkt og man må nøye følge dyrlegens råd

I dag er det hevet over enhver tvil at gråulvarten (Canis lupus) er hundens progenitor, men hvilen eller hvile underater som ga opphav til tamhunden er fortsatt både uklart og omdiskutert. Ulv i seg selv er ca. 40-60 millioner år gammel. Hunden ble temmet av mennesket lenge før noe annet dyr. Lenge trodde man at dette skjedde for omkring 12 000-14 000 år siden, men ny forskning og nye teknikker viser at det må ha startet mye tidligere.

Et forskningsteam ledet av Peter Savolainen ved Kongelig Institutt for Teknologi i Stockholm (Sverige) har ganske nylig avdekket at moderne hunder sannsynligvis nedstammer fra 5 distinkte ulvetisper. Teamet har studert en rekke prøver fra hunder og ulvers såkalte mitokondrielle DNA (mtDNA). De fant ut at alle hunder kan deles inn i 5 ulike genetiske grupper, der 3 av gruppene omfatter mer enn 95% av prøveresultatene. Disse gruppene går imidlertid helt på tvers av alle de grupper vi kjenner i dag. Den største forskjellen i sekvensielt DNA ble målt på hunder fra det fjerne Østen, noe som kan peke mot at hunden som sådan oppsto der. Savolainen selv mener å tro at den må ha vært i Kina, men noe endelig bevis for dette finnes fortsatt ikke. Om man følger dataene bakover i tid, finner man at hunder blant de mest vanlige gruppene trolig delte en felles stammor for ca. 40 000 år siden. Savolainen mener derfor at det er trolig at domestiseringen begynte omtrent da. Savolainen forteller også at han fant flere såkalte subgrupper blant de større gruppene, noe han tolker som bevis for at flere av ulvtispens etterkommer først ble domestisert for ca. 15 000 år siden. Både resultatene og tolkningen av dem er imidlertid omstridt blant både forskere og kynologer verden rundt. Nyere forskning støtter imidlertid Savolainens hovedteori om at hunden trolig oppsto et sted i Asia.

De eldste skjelettrester som er funnet etter hunder er ca. 30 000 år gamle og stammer fra tiden etter Cro-Magnon (Homo sapiens sapiens), også kalt nåtidsmennesket. Slike skjelettrester har alltid blitt funnet i umiddelbar nærhet av menneskelige skjelettrester, hvilket gav opphav til betegnelsen Canis familiaris. Det er derfor logisk å anta at tamhunder nedstammer fra ville canider.

Det eksisterer en rekke teorier på hva som egentlig skjedde. Kanskje oppdaget mennesket individuelle forskjeller blant ulvene, og at avkom fra bestemte individer ga bestemte egenskaper. Man har tidligere tenkt seg at kanskje spesielt langbeinte ulver hadde større suksess i jakten på byttedyr i åpent terreng enn mer kortbeite ulver. Teorien var at mennesket søkte å fremme disse egenskapene gjennom en tidlig form for selektiv avl. Selektivitetsteorien er imidlertid lite trolig på et såvidt tidlig stadium, slik at stadig flere heller til at tamhunden trolig oppsto som en tilfeldighet. Med tiden har det så dukket opp ulike typer på ulike steder, tilpasset det habitat de levde i. De første hundene som kan kalles raser oppsto nok først mye senere i tid, og da helst i form av typer som var mer eller mindre endemiske for bestemte områder. Disse kan kanskje kalles tidlige landraser, men den prosessen begynte nok først for omkring 6 000-10 000 år siden.

Selektiv og tilfeldig avl har med årene ført til nye hunderaser, både gjennom evolusjon og mutasjon. Domestiseringen av hunder har således skjedd gjennom genetiske endringer over utallige generasjoner. Denne prosessen kan sees på som et tilfelle av evolusjon, nærmere bestemt i form av kunstig seleksjon.

Tekst fra: Wikipedia | Les mer om hund hos Wikipedia her

…å skaffe deg kunnskap om dyrets behov
Kjæledyr har behov for aktivisering og et levemiljø som er tilpasset arten. Dyreartens levemåte i naturen gir en pekepinn om hvilke behov kjæledyret ditt har, for eksempel å være sammen med andre dyr av samme art, ha mulighet for å gjemme seg på et trygt sted eller å utforske nye miljøer. Hvis dyret ikke får oppfylt sine naturlige behov vil det føre til dårlig velferd. Dyr som kjeder seg, er ensomme, utrygge eller frustrert på annen måte kan utvikle atferdsforstyrrelser som overdreven aggresjon, urolighet eller slikking/plukking av pels/fjær. Sett seg grundig inn i hvilke behov kjæledyret ditt har ved å lese litteratur om arten.

…å aktivt forebygge sykdom, skade og smerte hos dyret
Som eier har man ansvar for å forebygge sykdom, hindre spredning av eventuell smitte, og begrense dyrets lidelse hvis det blir sykt eller skadet. Dette innebærer å vurdere om veterinær bør konsulteres. Noen ganger kan det forsvarlige være å avlive et lidende dyr fremfor å utsette det for langvarig smertefull behandling. Dette kan veterinæren hjelpe deg å vurdere. Avlivning av kjæledyr skal bare utføres av veterinær eller andre personer som vet hvordan dyret skal avlives momentant, uten å utsettes for lidelse.

Andre ting å tenke over:
Barn og dyr – Ikke alle dyr egner seg for barnefamilier. Barn må lære at dyr skal behandles forsiktig, og at dyr ikke er leker.
Godt naboskap – Kjæledyr kan oppfattes sjenerende av naboer, men et vel-fungerende dyrehold medfører sjelden alvorlige konflikter. Vis hensyn.
Ansvarlig avl – Bare friske, velfungerende dyr bør brukes i avl. Ukritisk avl kan føre til genetiske defekter som igjen kan føre til lidelse for dyrene. Velg alltid et friskt og velfungerende dyr som kjæledyr og forebygg uønsket formering. Husk at du som dyreeier har ansvar for at dyrets eventuelle unger får gode hjem.

Tekst fra: Mattilsynet | Les mer om hundehold i Mattilsynets brosjyre her

Det høres ofte at den og den rasen er barnevennlige og folkekjære, ja, det kan alle raser være,men det gjør seg ikke selv, det ligger mye arbeide og tålmodighet og ikke minst forståelse hvordan barnnd kontra hund skal oppdras. Barn må få forståelsen av at hund har følelser og kjenner smerter på lik linje med oss mennesker. En hund er ikke noe leketøy. Barn må aldri få lov til å sparke etter en hund, kaste stein o.l. etter hunden. Ikke dra hunden i ørene, i halen eller lugge. En hund må få lov til å ha sin matskål og vannkopp i fred, hunden må få spise og drikke i fred.Hunden må få sove i fred, hunden må selv få velge om den vil leke, hvile/sove.
En hund som er blitt sparket, slått o.l. glemmer aldri dette, den vil kunne bli usikker og nervøs. Slår du etter hunden med asvis o.l. vil den alltid forbinde dette med noe vondt og skummelt, knurre eller bjeffe hver gang noen tar etter dette.

NYTT FAMILIEMEDLEM

Er det kommet et nytt barn i huset etter hunden, er det noe du skal være oppmerksom på.
Du må aldri la hunden få inntrykk av at den er kommet i annen rekke, du skal huske på at du har gitt hunden følelsen av at det er den du er glad i (hunden) Begynn forsiktig med å la hunden hilse på babyen, ta hunden med når babyen skal stelles og mates, du må aldri sette hunden i et annet rom når dette skal gjøres, hunden vil ikke skjønne hvorfor og ta dette som et tegn på at dette er farlig og skummelt. lar du hunden få følelsen av at den er på lik linje med det nye familiemedlemmet, vil du få en kjærlig lekekammerat til babyen når tiden kommer og babyen er gammel nok. Gjør du det mottsatte kan det skje at hunden blir sjalu og den vil føle seg tilside satt, det som kan skje er at du aldri kan stole på hunden. HUSK: LA ALDRI BARN OG HUND VÆRE ALENE SAMMEN.

Tillatelse er gitt av veterinær Astrid Indrebø.INNLEDNING

Patella eller kneskålen, ligger innskutt i lårets store strekkemuskel, m.quadriceps. Patella ligger i furen mellom de to leddrullene nederst på lårbeinet, femur og quadricepsmuskelen fortsetter som en sene som fester seg øverst på leggbeinet, tiba. Denne senen betegnes som det rette patellarligament. I sideretningen er patella stabilisert ved at den ligger nede i patellarfuren og ved at den er omsluttet av muskelhinner, fascier, som fester seg på sidene av kneleddet. Normalt skal patella finnes i patellarfuren rett fortil på bakbeinet og i høyde med kneleddet. Den skal ikke kunne skyves ut av patelarfuren.

Patellaluksasjon betegner den tilstand da patella ikke lenger ligger stabilt på plass. Den glipper ut av stilling, lukserer. Luksasjon sees både innover, medialt, og utover, lateralt. Patellaluksasjon brukes også om den tilstand der patella ligger på normal plass, men lett kan skyves til siden.

FOREKOMST

Patellaluksasjon sees hos de fleste hunderaser og også hos katt, men ved gjennomgang av registrerte pasienter ved Norges Veterinærhøgskole fra 1971 til 1987 går det fremat kun for et fåtall raser representerer lidelsen noe problem. I materialet er det overvekt av såkalte miniatyrraser som dvergpuddel, pomeranian og papillon. Av større raser dominerer chow chow, flatcoated retriever og irsk ulvhund. Dette bilde kan imidlertid endres over tid.

Betraktes tallene for 1971-79 og 1980-87 hver for seg, viser de en stabil forekomst blant miniatyrhunder, mens større hunder som flacoated retriever, newfoundlandshund, pyrineerhund og st.bernhardshund øker i antall. Det er her spesielt interessant å merke seg at rasen flatcoated retriever ikke fantes i materialet fra 1972-79, men totalt for hele 16-årsperioden ble den bare forbigått av puddel i antall registrerte tilfeller.

Disse tallene sier ikke noe om hvorvidt patellaluksasjon er et økende problem for den enkelte rase, men er uttrykk for at problemet blir tydeligere når rasen øker i popularitet og antall. Der arv spiller en rolle for forekomst av lidelsen, vil det imidlertid være slik at frekvensen har lett for å øke i takt med rasens popularitet. Dette fordi det ofte er en betydelig innavl innen rasen.

Patellaluksasjon registreres oftes i ung alder. Det er angitt at lidelsen forekommer på begge bakbein samtidig, bilateralt, i ca. 25% av tilfellene. I Norges Veterinærhøgskoles materiale over 133 opererte hunder ble 33% operert på begge bakbein samtidig. I flere undersøkelser er det tydelig overvekt av tisper. Dette er også tilfelle ved Norges Veterinærhøgskole.

SYMPTOMER, KLINISKE FUNN

De fleste tilfellene av patellaluksasjon blir oppdaget fordi hunden begynner å halte. Haltheten kan imidlertid variere fra periodevis litt halt til at hunden overhode ikke trår på foten. Det mest åpenbare funn i tillegg til haltheten er at patella er luksert eller lett kan lukseres.
Her er det imidlertid fallgruver. Det er ikke uvanlig at hunder har patellaluksasjon uten å vise nevneverdige symptomer. Funn av patellaluksasjon på en hund som halter må derfor ikke føre til at den egentlige årsak til haltheten, for eks. skade av kneleddets korsbånd, blir oversett.

Lidelsen forekommer ofte bilateralt. Det er derfor viktig å alltid undersøke begge bakbein.

Det er også viktig å merke seg at patellaluksasjon ikke er et resultat av forandringer i selve patella (kneet), men et resultat av forandringer i hele bakbeinet som til slutt fører til at patella lukserer. Det er ytterst sjelden at patellaluksasjon har skade som årsak, men skade kan utløse eller fremskynde luksasjon hos hunder med disponerende forandringer bakbeinet. Det faktum at disse forandringer egentlig er deformiteter som følge av en feilutvikling av bakbeinet, og som altså kommer gradvis i vekstperioden, forklarer hvorfor de fleste tilfeller oppstår eller oppdages i ung alder.

DIAGNOSTISERING

Klinisk deles patellaluksasjon inn i grader fra 1 – 4 etter hvor deformiteter som foreligger
Å vurdere dette er like viktig som å stille diagnosen ved å kjenne på patella, fordi det ellers vil være umulig å velge riktig behandling. Generelt gjelder at symptomene blir tydeligere ved stigende grad.

GRAD 1

Patella ligger på plass, men lar seg luksere, deretter glipper den tilbake på plass. Mange av disse hundene forblir symptomfrie, mens andre utvikler en såkalt habituell luksasjon. Det vil si at patella lukserer av og til og forårsaker halthet, men glipper tilbake i normal posisjon av seg selv, og hunden blir haltefri.
Det er her små avvik fra normal utvikling av bakbeinet.

GRAD 2

Patella ligger som regel på plass ved undersøkelsen, men lukseres lett og glipper ikke tilbake på plass. Den kan også luksere spontant ved bøy og strekk av beinet. Legges patella tilbake på plass, blir den liggende.

Her vil det foreligger moderat krumming av tiba (leggbeinet) og femur (lårbeinet) og opptil 30% rotasjon av øvre del av tiba (leggbeinet) (tibaplatået) slik at festet for det rette patellarligament ikke lenger ligger midt foran på tiba. Det vil være hyppige episoder med luksasjon som gir lengere perioder med halthet.

Ubehandlet vil en grad 2 kunne utvikle seg til grad 3.

GRAD 3

Patella er permanent luksert. Den kan legges tilbake på plass på stukket bein, men lukserer igjen ved bøyning.
Det er tydelig krumming av femur (lårbeinet) og tiba (leggbeinet), og opptil 60¤ rotasjon av tibaplatået. Dislokasjon av quadricepsmuskelen kan oftes registreres, og det utvikles slitasjeforandringer i kneleddet. Patellafuren er som regel grunn. Hunden bruker beinet, men kan ikke srekke kneleddet normalt og vil som regel halte tydelig.

En grad 3 kan utvikle seg til grad 4.

GRAD 4

Patella er permanent luksert og lar seg ikke legge på plass. Uttalt krumming av femur (lårbeinet) og tiba (leggbeinet) og 60-90 ¤ rotasjon av tibaplatået. Det er grunneller manglene patellafure. Det er som regel ikke mulig å strekke ut kneleddet på grunn av dislokasjon (feilplassering) og permanent forkorting, kontraktur, av quadricpsmuskelen. En slik hund vil være sterkt invalidisert og ha abnorme bakbeinsbevegelser eller være helt ute av stand til å gå på beinet..

BEHANDLING OG PROGNOSE

Valg av behandling vil være et valg mellom et stort antall beskrevne kirurgiske inngrep. Disse tar dels sikte på å korrigere anatomiske defekter, mens andre består i forskjellige mekaniske løsninger som skal hindre patella i å luksere til tross for eksisterende defekter.

DE VANLIGSTE METODENE ER:

Innsetting av kunstig sideligament (leddbånd) til patella, eller forskjellige metoder for innstramming lårfascien.

Flytting av det rette patellarligaments feste på tiba.

Remodellering av patellafuren, som regel i form av en fordypning av denne.

Oppretting av femur og tibaknoklene for å korrigere krumming og rotasjon.

Disse metodene brukes hver for seg eller i kombinasjon. Det er derfor logisk å knytte valg av behandling og vurdering av utsikt til helbredelse, prognose, til den kliniske inndeling i luksasjondgrader.

GRAD 1

Ingen behandling med mindre hunden er mye plaget av halthet, eller lidelsen er på vei til å utvikle seg til grad 2. innstramming av lårfascien eller innsetting av kunstig sideligament er som regel tilstrekkelig.

GRAD 2

Innsetting av kunstig sideligament er som regel tilstrekkelig på små hunder. Flytting av patellarligamentfestet eventuelt i kombinasjon med sideligament gir best resultat på store hunder.

GRAD 3

En kombinasjoner av teknikker er nødvendig for godt resultat, som flytting av patellarligamentfestet og kunstig sideligament. Lårfascien og leddkapselen må ofte gjennomskjæres på langs på den siden patella ligger for å å lagt den på plass i patellarfuren. Dette kalles kapsulotomi og gjøres altså medialt for patella ved medial luksasjon og lateralt for patella ved lateralt luksasjon.

Ved grunn eller manglende patellarfure må remodellering av denne vurderes.

GRAD 4

Oppretting av krumme og roterte knokler vil være nødvendig i tillegg til andre metoder for å stabilisere patella. Varig stivhet i leddkapsel og muskulatur vil ytterligere komplisere behandlingen. Disse hundene er som regel sterkt invalidisert og blir oftes avlivet.

Hvorvidt mekaniske løsninger vil være tilstrekkelig vil avhenge av hvor store belastninger de blir utsatt for. Dette igjen vil være avhengig av hundens størrelse og graden av anatomiske avvik. Prognosen blir dårligere med stigende kroppsvekt og luksasjonsgrad. Prognosen for en stor hund med grad 2 kan således være dårligere enn for en liten hund med grad 3.

Valg av metoder for å korrigere uttalte anatomiske defekter vil også reise etiske og dyrevernmessige spørsmål da dette i alvorlige tilfelle vil dreie seg om store, kompliserte inngrep som innebærer avskjæring av både femur og tiba og ofte på begge bakbein. I avlshygienisk sammenheng bør det vurderes om det er riktig å skjule en slik lidelse ved å korrigere den kirurgisk.

ÅRSAK For en kliniker vil hunder med patellaluksasjon fordele seg på fire grupper.

1. Små og mellomstore hunder med medial luksasjon.
2. Mellomstore og store hunder med lateral luksasjon.
3. Små hunder med lateral luksasjon
4. Hunder med medial luksasjon på grunn av skade.

Hunder i gruppe 1 vil dominere i antall og ha forandringer i bakbeinet som i figur 2B. Hunder i gruppe 2 vil ha forandringer som i figur 2C. Hunder i gruppe 3 og 4 vil være tilnærmet normale som i figur 2A. Hunder i gruppe 4 vil dessuten i det akutte stadium ha symptomer som smerte, hevelse og forøkt mengde leddvæske i kneet som vil skille dem fra den type arvelig disponert lidelser som omtales her.

Arvens betydning for lidelsen patellaluksasjon er bare delvis forstått. Utviklingen frem mot patellaluksasjon er også svært forskjelligfor gruppe 1,2 og 3. tilstanden oppstår på grunn av feilaktig utvikling og utforming av knokler og sene/muskelfeste. Formen på knokkelen er styrt av arvelige faktorer, men beregning av arvebarhet innen de enkelte formene er ikke foretatt.

I gruppe 1 starter problemet med en for liten vinkel mellom femurhalsen og femurskaftet. Dette kalles coxa vara. Vesentlig på grunn av misforhold mellom trekkretningen i quadricepsmuskulaturen og retningen på femuraksen vil dette i løpet av vekstperioden føre til krumming og også ofte rotasjon av femur og tiba på en slik måte at patella lukserer medialt.

I gruppe 2 skjer det mottsatte. For stor vinkel mellom femurhalsen og femurskaftet, coxa valga, fører til krumming og rotasjon motsatt vei og lateral luksasjon. I tillegg vil det særlig på store hunder i gruppe 2 skje en mangelfull utvikling av femurs nederste del med liten lateral leddrulle og grunn patellarfure. Dette settes i forbindelse med rask vekst og lokal svikt i ernæringen av dette området. Det diskuteres om dette skjer uavhengig av en coxa valga eller om det ene utløser det andre.

I gruppe 3 skiller seg ut ved at lidelsen oppstår på et senere tidspunkt i livet, gjerne i alderen 5 til 8 år. Det foreligger her liten grad av anatomiske avvik, men en svekkelse av bløtvev, muskulatur og fascier, fører til luksasjon
Står skrevet i boken Hund AVL og HELSE

Skrevet av veterinær:Lars Lønaas
Norges Veterinærhøgskole, Institutt for smådyrsykdommerboy
—————————————————————
Til slutt vil jeg anbefale alle som avler på sine hunder å ta røntgen av avlsdyrene gjerne røntgen fra hoften og ned til hasene. ved et slikt røntgenbilde blir HD (hofteleddsdysplasi) legg calve perthes samt hvordan lårbeinene er vinklet eller om lårbeinene er rett.
——————————————————————————

Vi reiste innom en onkel som drev en gård på sørlandet, her var det gøyalt å være for små hunder. Da vi kom frem var det en del hunder som lekte på gårdsplassen, dette var
gøy. Xerxes var helt ellevil, men plutselig sa den ene hunden “bææææ”, Xerxes stoppet opp og lyttet, og igjen sa den “Bæææææ”. Xerxes begynte å bjeffe, og var plutselig ikke interessert i å leke med de andre hundene. Det var bare kopplammet til onkel som var noe å leke med.

Siden dette har Xerxes alltid vært glad i sauer (og geiter). Nå er han blitt 14,5 år. Vi kan bare spørre ham om hva sauen sier – da prøver han å breke, men det ender opp med uling.

Vi var også noen år senere på hytta i Valdres, der kom det både geiter, sauer og kuer som går fritt på beite. Xerxes ble helt vill når han så dem komme, stod i vinduet og ville bare ut. Hvorfor ikke prøve å se hva han gjør, tenkte vi. Vi fant en lang line for å teste ham, og joda, ganske riktig, han begynte å ringe inn alle sammen med engang og syntes det var kjempemorsomt. Hører med til historien at han er en blanding av Golden og Pyrineer, så gjeterinstinktet sitter.

Fra NRK