Å presentere uanmeldt en regning på 16000 kr for en natts behandling er graverende og frekt.

Ikke sier de ifra om hvor stor regningen blir før all undersøkelse og behandling er gjort. Undertegnede hadde hund med magetrøbbel, undersøkelsen kom på 2500 kr og behandlingen på 1000 kr. Altså 3500 kr for tre kvarters dyrlegejobb. Ikke noe ble sagt om hvor mye ting kostet underveis i de tre kvarterene… Dette var Vestfold dyreklinkikk i Horten så de har tydeligvis samme praksis der. Ikke så rart egentlig siden dyrlegen der er svogeren til han som driver i i Tønsberg.

I artiklen nevnt over antydes det at Vestfold Dyrehospital snyter forsikringsselskapene for penger. Dette fordi regningen ble satt opp etter at forsikringsselskapet hadde fått regningen. Sitat: «Overraskelsen ble derfor stor da Camilla ble presentert en regning på drøyt 16.000 kroner. Da papirene fra forsikringsselskapet kom, hadde regningen økt til 19.256 kroner. »

Ikke overraskende tyder det på at Vestfold Dyrehospital melker det de kan ut av kunder som har forsikring, hvis det som antydes er sant så er det likestilt med svindel.

Det finnes flere dyrehospital/dyrleger i distriktet og man får håpe de andre er mer reale og mindre grådige.

Fiskehold

Godt stell og gode rutiner er viktig for å få et velstelt akvarie og gode vannverdier. Både akvarist og fisker vil trives bedre ved godt innarbeidede rutiner.

Daglig – Kontrollere at alle tekniske innredninger fungerer, sjekke om temperaturen er riktig, se om alle fiskene er friske og fôre.

Ukentlig – Skifte vann, evnt. slamsuge, luke litt plantenr, rengjøre glasset.

Månedlig – Beskjære planter, tilsette plantegjødsel.

Ved behov – Ta bort fôrrester, fjerne døde planterester og fisker og samle opp snegler. Rengjøre filter.

Rengjøring av akvariet
Man bør alltid ta ut alle støpsler før man begynner å ordne i akvariet. Filteret må aldri «tørrkjøres», og varmekolben kan sprekke hvis den står over vannflaten.

Vannskifte
Vanligvis skifter man 1/3 av vannet en gang i uken. Dette finnes det vel like mange meninger om, som det finnes akvarister. I store, normale, velfungerende akvarier bør det holde med 10% i uken.
Dette avhenger av man synes funker for en selv, og hva akvariet inneholder av fisk.

I akvarier med mye fisk, ømfintlige fisk eller store «grisete» fisker, er det ofte nødvendig med større og oftere vannbytter. Akvarier med lite fisk, behøver mindre vannbytter, noen fisk er også ømfintlige for store vannbytter.

For å skifte vannet kan man ganske enkelt øse ut vannet, men ved større akvarier tar dette for lang tid. Det enkleste er å bruke en hevert eller en slamsuger. En hevert er en slange på ca.12-16mm diameter og 1.5 m lang. (alt etter behov). Fyll slangen med vann fra springen eller akvariet og tett begge ender med tomlene (Man kan også suge). Plasser en bøtte laver enn akvariet (viktig, ellers vil ikke dette fungere), putt den ene slange enden i akvariet og den andre i bøtten. Åpne først den enden som er i akvariet, og så den i bøtta. Før slangen rundt over bunnen i akvariet, og sug opp slam og fôrrester. Hold tommelen klar ved slangen i bøtta, tilfelle det kommer en fisk for nær. Når bøtten er full stenger du endene og tømmer bøtta.

Slamsuging
Etter hvert kommer det et slam i bunnen av akvariet. Dette er avleiring av døde planterester og fiske-eksrementer. Dette bør fjernes en gang i blandt, fordi det «stjeler» oksygen under nedbrytingen. Slammet kan suges opp med hevert eller slamsuger. Beveg den frem og tilbake over grusen, men gå aldri for dypt ned med salmsugeren, da kan du ødelegge de fine planterøttene.

Glasset
For at akvariet skal se velstelt ut, er det nødvendig å rengjøre glasset både utvendig og innvendig. Utvendig kan du rengjøre det som vanlig glass, men pass opp ved bruk av rengjøringsmidler. Ikke få disse i vannet, det kan forgifte fiskene. Innvendig rengjøring kan lett gjøres ved hjelp av en agnemagnet. Ved bruk av en algeskrape, må du passe på at barberbladet aldri skjærer i silikonen akvariet er limt sammen med.

Hvis akvariet har dekkglass må man huske å rengjøre dette også. Lyskvaliteten blir raskt dårlig ved skittent dekkglasss.

Rengjøring av filter
Når man rengjør filteret synes jeg man bør vurdere selv, men det skal ikke rengjøres for ofte pga. bakteriefloraen. Hvis man aldri rengjør filteret, reduseres dens levetid, og effekten blir dårligere. Jeg renser filteret når jeg så vidt ser at effekten er redusert. Dette avhenger av hvor mye avfall som sirkuleres i akvariet, men for meg holder det med hver andre måned.

Ved rengjøring av filteret bør dette skylles i vann fra akvarie for å beholde bakteriene som har etablert seg der. Ellers kan man bruke lunkent rent vann, og prøve å ikke drepe alt som lever der..

Annet
Lysrør bør skiftes en gang i blandt. Effekten på lyset blir dårligere etterhvert, selvom vi ikke kan se det. Det avhenger litt av hvilke merke man bruker, men det andbefales å bytte hvert halvår/år.
Ved bytting av flere enn ett lysrør, bør man bytte de med noen ukers mellomrom for at ikke plantene får «lyssjokk».

Dette gjelder for akvarier med planter i. Fiskene bryr seg ikke om lyset er dårlig, da de fleste trives bedre i dunkel belysning.

Foring av fisk

Det finnes i dag på markedet en masse tørrfòr for tropiske fisker. For å være fullverdig må det inneholde alle de nødvendige næringsstoffer for fiskene dine trenger. Hold deg gjerne til en bestemt type som hovedfor. Dette er for som skal gis hver dag, men suppler gjerne med enkelte typer spesialfor. Som hovedfor vil jeg her fremheve to typer som jeg selv har hatt meget god erfaring med. Den første er den velkjente Tetramin. Dette er et hovedfor som i seg selv er meget bra, og egentlig klarer seg som eneste for i de aller fleste tilfeller. I tillegg til dette vil jeg nevne Tetra Cichlid Sticks. Disse sticksene er et utmerket for også til all annen fisk, ikke bare cichlider og annen stor fisk. Jeg har selv brukt de som eneste for til meget små fisk som neontetra, og jeg har også brukt det som yngelfor(!), men da til ganske stor yngel av cichlider.
Hva som virker være mindre kjent er at mye av vår egen mat også utmerket kan brukes til fiskene. Kokt, finhakket fisk og kjøtt er helt fint, og også oppsmuldret kokt eggeplomme. Reker, krabbe og musliger er også helt topp. Men vær obs på at dette er fortyper som forurenser en god del dersom du overforer, så vær spesiellt oppmerksom ved bruk av slik mat. (Eggeplomme er nok den som er vanskligst å bruke på grunn av slik forurensing.)

I tillegg til slikt for, finnes det som egentlig renges som levende for. Dette er smådyr som serveres hele, enten levende eller konservert, f.eks. frosset. Dette er nok den typen for som foretrekkes av nesten uten unntak alle fiskearter, men det er også den type som faller dyrest og er vanskligst å oppbevare. Mange akvarister foretrekker derfor å avle enkelte slike typer selv. Jeg skal her forsøke å gi en liten beskrivelse av de forskjellige typer som finnes, og i de tilfeller hvor det er aktuellt/mulig også gi tips om egenavl av slikt for.

Skader og sykdommer

Hvorfor blir fisken syk ?
Det finnes mange forskjellige årsaker til at fiskene dine kan bli syke. Faktisk er en vanlig grunn surstoffmangel eller feil foring. I slike tilfeller kan vi rette på feilen uten for store problemer. Andre ting kan være parasitter som mark, bakterier og virus som hos oss mennesker.

De vanligste av disse plagene kan selv en nybegynner diagnostisere, særlig i de tilfelle det dreier seg om sykdommer som angriper eller gir tydlige tegn på huden.

Forebyggende tiltak er her som i mange tilfeller ellers det beste botemiddel. Blandt slike tiltak er det ett som skiller seg helt klart ut: karanteneakvariet. Ha alltid nykomlinger i et eget akvarie den første tiden. På denne måten unngår du å smitte de andre innbyggerne i akvariet, både fisk og planter, og ikke minst unngår du i de aller fleste tilfeller å få smittestoffet i selve akvaret ditt. En selvfølge er også å bruke egen håv, skrape ol. utstyr i et slikt karanteneakvarie.

Noen vanlige sykdommer:

Oksygenmangel.
Dersom fiskene dine lider av oksygenmangel er det ganske lett å se. Alle arter vil da holde seg i overflaten hvor de snapper og svelger luftbobler. En slik oksygenmangel kan skyldes mange forhold, for mange fisk, plantemangel, for høy temparatur (varmt vann tar opp vesentlig mindre surstoff enn kaldt), opphoping av surstoff-forbrukende bakterier, for lite lys (og plateveksts) eller at overflaten er dekket av en tynn fett- eller protein-hinne. Hyppigere vannskifte, bedre lys ( og i lengre perioder), kunstig gjennomlufting (brusesten) eller et kraftigere filter/sirkulasjonspumpe vil vanligvis avhjelpe problemet.

Feil foring.
Feil foring vil i 99% av tilfellene være det samme som for ofte, for ensidig og for mye foring. Dette fører ofte til tarminfeksjoner som igjen fører til ingen appetitt, og tynn, slimete avføring. Stopp foringen i noen dager (inntil en uke), og pass på at du gir avvekslende for-typer.

Forgiftininger.
De aller fleste, nesten alle, fisker er meget følsomme for forgiftninger. Mest vanlig her er oppløste metaller som kobber og sink, samt de fleste syntetiske, kjemiske stoffer selv i små mengder. Vær oppmerksom på forskjellige vaskemidler (på sprayflaske=fysj), luftrensere og alle typer metallgjenstander i akvariet. Om sommeren er også insektmidler et stoff som har forårsaket enkelte hårløse akvarister. Symptomer på dette er veldig varierende, men vær oppmerksom på nedsatt (ingen) appetitt og forstyrrelser i balansesystemet (fiskene svømmer skjevt eller på siden).

Plutselige temparaturforandringer.
Kan ofte forveksles med forgiftnigner når det gjelder symptomer, men akvaristen vil selv i de aller fleste tilfelle være klar over at en slik forandring har skjedd. Selv fisker som utmerket godt kan trives med den nye temparaturen vil ofte reagere kraftig dersom de kommer fra en del høyere eller lavere temp. Problemet er mest vanlig ved innsetting av ny fisk, eller ved overføring av fisk mellom forskjellige akvarier. Forebygg ved å la fiskene tilpasse seg gradvis dersom det er store forskjeller i temp.

Prikksyke.
Prikksyke er nok den aller vanligste infeksjonssykdommen i akvariet . Plagen er lett å identifisere, siden den framkaller ca 1mm. store, hvite prikker i huden. Det er meget smittsomt og vil raskt kunne angripe alle fiskene i et akvarie. Sykdommen er farlig, siden den angriper steder med tynn og blodrik hud, spesiellt gjellene. Prikkene forårsakes av noen små, kuleformede parasitter som borer seg inn i huden, der den lever av hudceller. Huden vokser raskt til over parasitten, og danner de hvite prikkene. Virksomme midler er metylenblått, kinin, kloramin og akriaflavin. Alt fås på apoteket uten resept.

Finnråte
En vanlig bakteriefremkalt sykdom som har vist seg særlig å angripe sterk utfarget fisk. Black molly og andre mørke (svarte) fisker er mest utsatt. Sykdommen angriper lettest finner som er skadet fra før. Behandling kan foretas med fenoxetol eller akrifalvin. Bortklipping av de skadete deler av finnene vil også kunne stanse sykdommen. Rent og friskt akvarie er uten tvil det beste forebyggende middel.

Fløyelssyke. (oodinium)
En god nummer to med hensyn til hyppighet i akvariet. Angrpet fisk får et rustrødt (av og til gult) ‘pudderbelegg’. Sykdommen kalles ofte gullstoffsyke eller rustsyke. Alvorlige angrep av gjeller og munn er ofte dødelige. Vær spesiellt på vakt for denne sykdommen når det gjelder karantene. Dette fordi den er meget vanskelig å bli kvitt dersom du først har fått den. Behandling av fisk er som for prikksyke, samt at vanlig koksalt har vist seg virkningsfullt. Akvariet bør tømmes og stå tørt i noen dager, dette vil ofte drepe eventuell gjenværende smitte.

Soppsykdommer.
Det finnes en mengde forskjellige sopper som kan angripe akvariefisk, men symptomer og behandling er så likt at jeg vil beskrive dem under ett. Farligst ved sopp-plager er at de svekker fiskene slik at andre sykdommer kan få bedre ‘tak’ ved at fiskens eget immunsystem delvis settes ut av spill. Symptomer er nesten uten unntak dotter av sopptråder som opptrer på huden og på finnene. Felles for slike sopper er at de ikke er avhengige av verstdyret for å overleve, de angriper like ofte dødt vev fra planter og død fisk. Første bud er derfor å holde akvariet rent og friskt. Behandling kan foretas ved å dynke angrepet fisk med fenoxetol eller merkurokrom.

Akvariefiskens historie

Gjennom tusener av år har mennesker holdt fisk fanget i dammer både for pryd og matnytte. De gamle egypterne var de første som holdt fisk på denne måten for ca. 3500 år tilbake. Senere ble fisk også holdt som pryd i fiskedammer i velstående romeres hager. Men for omkring 1700 år siden ble grunnmuren for dagens akvaristikk lagt av kineserne som oppdaget at noen karusser Carassius auratus hadde avvikende røde og gullaktige flekker i forhold til det som var vanlig. Dette la grunnlaget for avl på spesielle egenskaper, former og fargevarianter. På 1500-tallet var ’gullfisk’ , som vi i dag kaller den, vanlig å holde i dammer utendørs og krukker og kar innendørs i Kina. I denne perioden ble det lagt ned et nitidig avlsarbeid for å skaffe fram nye og spennende former av gullfisken for kommersielt salg. Fra Kina ble fisken spredt først til Japan og senere ellers i det fjerne Østen.

Etter Romerrikes fall forsvant og interessen for hold av prydfisker i dammer i den vestlige verden. Først i renessansen ble slikt fiskehold som romerne hadde praktisert mer fascinerende igjen for europeerne. Nå gjorde også gullfisken sitt inntog til Vesten. I siste halvdel av 1600-tallet skal også andre østlige fiskeslag ha nådd Europa, deriblant ’paradismakropoden’ Macropodus opercularis. På 1700-tallet var hold av gullfisk ikke lenger noen sjeldenhet i England.

Etter oppdagelsen av oksygenets betydning i samspillet mellom planter og dyr på 1800-tallet skjøt interessen for akvariehold fart. Fra nå av var ikke slikt fiskehold lenger kun sett på som et leketøy blant overklassen, men ble og studert av vitenskapsfolk. Kjemikeren Robert Warington la i 1850 fram sine erfaringer med akvariehold for The Chemical Society i London. Her la Warington betydelig vekt på nevnte samspill og dets betydning for miljøet i akvariet.

I viktoriatidens England ble akvariet moderne og var en selvsagt del av interiøret, da ennå spesielt hos overklassen. På denne tiden var akvariene ofte mer dekorative enn funksjonelle. Ferdige akvarier var ikke vanlig å få kjøpt, men flere av tidens bøker inneholdt nøyaktige byggebeskrivelser. I siste halvdel av 1800-tallet fantes det nå flere spesialforretninger for akvariefisk i England og offentlige akvarier åpnet i alle større byer. Fra slutten av 1800-tallet hadde interessen for akvarium og denne formen for hold av fisk spredt seg til store deler av Europa, men Tyskland tok fra århundreskiftet over for England som den store nasjonen innenfor akvaristikk. Fram til 1880-årene var det bare tre arter eksotiske fisk som var vanlig i Europa, nemlig den nevnte gullfisken og paradismakropoden, men og kampfisken Betta splendens. Til nå hadde europeerne vanligvis holdt sine ’egne’ kaldtvannsarter, både fisk og planter, i akvarier. Ettersom utstyret til akvariene stadig ble forbedret ble det også enklere å holde tropiske fisker i et ellers kaldt klima. Akvaristene begynte nå å se seg om etter mer spennende arter av fisk og planter.

For hundre år siden var det i Europa tilgjengelig et tjuetalls arter av tropiske fisker i akvarieforretningene. I dag kan en vanlig hobbyakvarist velge mellom nærmere 1500 forskjellige tropiske fiskearter.

Les og diskuter mer på Akvarie og fiskeforum

Andre fiskelenker

Det høres ofte at den og den rasen er barnevennlige og folkekjære, ja, det kan alle raser være,men det gjør seg ikke selv, det ligger mye arbeide og tålmodighet og ikke minst forståelse hvordan barnnd kontra hund skal oppdras. Barn må få forståelsen av at hund har følelser og kjenner smerter på lik linje med oss mennesker. En hund er ikke noe leketøy. Barn må aldri få lov til å sparke etter en hund, kaste stein o.l. etter hunden. Ikke dra hunden i ørene, i halen eller lugge. En hund må få lov til å ha sin matskål og vannkopp i fred, hunden må få spise og drikke i fred.Hunden må få sove i fred, hunden må selv få velge om den vil leke, hvile/sove.
En hund som er blitt sparket, slått o.l. glemmer aldri dette, den vil kunne bli usikker og nervøs. Slår du etter hunden med asvis o.l. vil den alltid forbinde dette med noe vondt og skummelt, knurre eller bjeffe hver gang noen tar etter dette.

NYTT FAMILIEMEDLEM

Er det kommet et nytt barn i huset etter hunden, er det noe du skal være oppmerksom på.
Du må aldri la hunden få inntrykk av at den er kommet i annen rekke, du skal huske på at du har gitt hunden følelsen av at det er den du er glad i (hunden) Begynn forsiktig med å la hunden hilse på babyen, ta hunden med når babyen skal stelles og mates, du må aldri sette hunden i et annet rom når dette skal gjøres, hunden vil ikke skjønne hvorfor og ta dette som et tegn på at dette er farlig og skummelt. lar du hunden få følelsen av at den er på lik linje med det nye familiemedlemmet, vil du få en kjærlig lekekammerat til babyen når tiden kommer og babyen er gammel nok. Gjør du det mottsatte kan det skje at hunden blir sjalu og den vil føle seg tilside satt, det som kan skje er at du aldri kan stole på hunden. HUSK: LA ALDRI BARN OG HUND VÆRE ALENE SAMMEN.

Tillatelse er gitt av veterinær Astrid Indrebø.INNLEDNING

Patella eller kneskålen, ligger innskutt i lårets store strekkemuskel, m.quadriceps. Patella ligger i furen mellom de to leddrullene nederst på lårbeinet, femur og quadricepsmuskelen fortsetter som en sene som fester seg øverst på leggbeinet, tiba. Denne senen betegnes som det rette patellarligament. I sideretningen er patella stabilisert ved at den ligger nede i patellarfuren og ved at den er omsluttet av muskelhinner, fascier, som fester seg på sidene av kneleddet. Normalt skal patella finnes i patellarfuren rett fortil på bakbeinet og i høyde med kneleddet. Den skal ikke kunne skyves ut av patelarfuren.

Patellaluksasjon betegner den tilstand da patella ikke lenger ligger stabilt på plass. Den glipper ut av stilling, lukserer. Luksasjon sees både innover, medialt, og utover, lateralt. Patellaluksasjon brukes også om den tilstand der patella ligger på normal plass, men lett kan skyves til siden.

FOREKOMST

Patellaluksasjon sees hos de fleste hunderaser og også hos katt, men ved gjennomgang av registrerte pasienter ved Norges Veterinærhøgskole fra 1971 til 1987 går det fremat kun for et fåtall raser representerer lidelsen noe problem. I materialet er det overvekt av såkalte miniatyrraser som dvergpuddel, pomeranian og papillon. Av større raser dominerer chow chow, flatcoated retriever og irsk ulvhund. Dette bilde kan imidlertid endres over tid.

Betraktes tallene for 1971-79 og 1980-87 hver for seg, viser de en stabil forekomst blant miniatyrhunder, mens større hunder som flacoated retriever, newfoundlandshund, pyrineerhund og st.bernhardshund øker i antall. Det er her spesielt interessant å merke seg at rasen flatcoated retriever ikke fantes i materialet fra 1972-79, men totalt for hele 16-årsperioden ble den bare forbigått av puddel i antall registrerte tilfeller.

Disse tallene sier ikke noe om hvorvidt patellaluksasjon er et økende problem for den enkelte rase, men er uttrykk for at problemet blir tydeligere når rasen øker i popularitet og antall. Der arv spiller en rolle for forekomst av lidelsen, vil det imidlertid være slik at frekvensen har lett for å øke i takt med rasens popularitet. Dette fordi det ofte er en betydelig innavl innen rasen.

Patellaluksasjon registreres oftes i ung alder. Det er angitt at lidelsen forekommer på begge bakbein samtidig, bilateralt, i ca. 25% av tilfellene. I Norges Veterinærhøgskoles materiale over 133 opererte hunder ble 33% operert på begge bakbein samtidig. I flere undersøkelser er det tydelig overvekt av tisper. Dette er også tilfelle ved Norges Veterinærhøgskole.

SYMPTOMER, KLINISKE FUNN

De fleste tilfellene av patellaluksasjon blir oppdaget fordi hunden begynner å halte. Haltheten kan imidlertid variere fra periodevis litt halt til at hunden overhode ikke trår på foten. Det mest åpenbare funn i tillegg til haltheten er at patella er luksert eller lett kan lukseres.
Her er det imidlertid fallgruver. Det er ikke uvanlig at hunder har patellaluksasjon uten å vise nevneverdige symptomer. Funn av patellaluksasjon på en hund som halter må derfor ikke føre til at den egentlige årsak til haltheten, for eks. skade av kneleddets korsbånd, blir oversett.

Lidelsen forekommer ofte bilateralt. Det er derfor viktig å alltid undersøke begge bakbein.

Det er også viktig å merke seg at patellaluksasjon ikke er et resultat av forandringer i selve patella (kneet), men et resultat av forandringer i hele bakbeinet som til slutt fører til at patella lukserer. Det er ytterst sjelden at patellaluksasjon har skade som årsak, men skade kan utløse eller fremskynde luksasjon hos hunder med disponerende forandringer bakbeinet. Det faktum at disse forandringer egentlig er deformiteter som følge av en feilutvikling av bakbeinet, og som altså kommer gradvis i vekstperioden, forklarer hvorfor de fleste tilfeller oppstår eller oppdages i ung alder.

DIAGNOSTISERING

Klinisk deles patellaluksasjon inn i grader fra 1 – 4 etter hvor deformiteter som foreligger
Å vurdere dette er like viktig som å stille diagnosen ved å kjenne på patella, fordi det ellers vil være umulig å velge riktig behandling. Generelt gjelder at symptomene blir tydeligere ved stigende grad.

GRAD 1

Patella ligger på plass, men lar seg luksere, deretter glipper den tilbake på plass. Mange av disse hundene forblir symptomfrie, mens andre utvikler en såkalt habituell luksasjon. Det vil si at patella lukserer av og til og forårsaker halthet, men glipper tilbake i normal posisjon av seg selv, og hunden blir haltefri.
Det er her små avvik fra normal utvikling av bakbeinet.

GRAD 2

Patella ligger som regel på plass ved undersøkelsen, men lukseres lett og glipper ikke tilbake på plass. Den kan også luksere spontant ved bøy og strekk av beinet. Legges patella tilbake på plass, blir den liggende.

Her vil det foreligger moderat krumming av tiba (leggbeinet) og femur (lårbeinet) og opptil 30% rotasjon av øvre del av tiba (leggbeinet) (tibaplatået) slik at festet for det rette patellarligament ikke lenger ligger midt foran på tiba. Det vil være hyppige episoder med luksasjon som gir lengere perioder med halthet.

Ubehandlet vil en grad 2 kunne utvikle seg til grad 3.

GRAD 3

Patella er permanent luksert. Den kan legges tilbake på plass på stukket bein, men lukserer igjen ved bøyning.
Det er tydelig krumming av femur (lårbeinet) og tiba (leggbeinet), og opptil 60¤ rotasjon av tibaplatået. Dislokasjon av quadricepsmuskelen kan oftes registreres, og det utvikles slitasjeforandringer i kneleddet. Patellafuren er som regel grunn. Hunden bruker beinet, men kan ikke srekke kneleddet normalt og vil som regel halte tydelig.

En grad 3 kan utvikle seg til grad 4.

GRAD 4

Patella er permanent luksert og lar seg ikke legge på plass. Uttalt krumming av femur (lårbeinet) og tiba (leggbeinet) og 60-90 ¤ rotasjon av tibaplatået. Det er grunneller manglene patellafure. Det er som regel ikke mulig å strekke ut kneleddet på grunn av dislokasjon (feilplassering) og permanent forkorting, kontraktur, av quadricpsmuskelen. En slik hund vil være sterkt invalidisert og ha abnorme bakbeinsbevegelser eller være helt ute av stand til å gå på beinet..

BEHANDLING OG PROGNOSE

Valg av behandling vil være et valg mellom et stort antall beskrevne kirurgiske inngrep. Disse tar dels sikte på å korrigere anatomiske defekter, mens andre består i forskjellige mekaniske løsninger som skal hindre patella i å luksere til tross for eksisterende defekter.

DE VANLIGSTE METODENE ER:

Innsetting av kunstig sideligament (leddbånd) til patella, eller forskjellige metoder for innstramming lårfascien.

Flytting av det rette patellarligaments feste på tiba.

Remodellering av patellafuren, som regel i form av en fordypning av denne.

Oppretting av femur og tibaknoklene for å korrigere krumming og rotasjon.

Disse metodene brukes hver for seg eller i kombinasjon. Det er derfor logisk å knytte valg av behandling og vurdering av utsikt til helbredelse, prognose, til den kliniske inndeling i luksasjondgrader.

GRAD 1

Ingen behandling med mindre hunden er mye plaget av halthet, eller lidelsen er på vei til å utvikle seg til grad 2. innstramming av lårfascien eller innsetting av kunstig sideligament er som regel tilstrekkelig.

GRAD 2

Innsetting av kunstig sideligament er som regel tilstrekkelig på små hunder. Flytting av patellarligamentfestet eventuelt i kombinasjon med sideligament gir best resultat på store hunder.

GRAD 3

En kombinasjoner av teknikker er nødvendig for godt resultat, som flytting av patellarligamentfestet og kunstig sideligament. Lårfascien og leddkapselen må ofte gjennomskjæres på langs på den siden patella ligger for å å lagt den på plass i patellarfuren. Dette kalles kapsulotomi og gjøres altså medialt for patella ved medial luksasjon og lateralt for patella ved lateralt luksasjon.

Ved grunn eller manglende patellarfure må remodellering av denne vurderes.

GRAD 4

Oppretting av krumme og roterte knokler vil være nødvendig i tillegg til andre metoder for å stabilisere patella. Varig stivhet i leddkapsel og muskulatur vil ytterligere komplisere behandlingen. Disse hundene er som regel sterkt invalidisert og blir oftes avlivet.

Hvorvidt mekaniske løsninger vil være tilstrekkelig vil avhenge av hvor store belastninger de blir utsatt for. Dette igjen vil være avhengig av hundens størrelse og graden av anatomiske avvik. Prognosen blir dårligere med stigende kroppsvekt og luksasjonsgrad. Prognosen for en stor hund med grad 2 kan således være dårligere enn for en liten hund med grad 3.

Valg av metoder for å korrigere uttalte anatomiske defekter vil også reise etiske og dyrevernmessige spørsmål da dette i alvorlige tilfelle vil dreie seg om store, kompliserte inngrep som innebærer avskjæring av både femur og tiba og ofte på begge bakbein. I avlshygienisk sammenheng bør det vurderes om det er riktig å skjule en slik lidelse ved å korrigere den kirurgisk.

ÅRSAK For en kliniker vil hunder med patellaluksasjon fordele seg på fire grupper.

1. Små og mellomstore hunder med medial luksasjon.
2. Mellomstore og store hunder med lateral luksasjon.
3. Små hunder med lateral luksasjon
4. Hunder med medial luksasjon på grunn av skade.

Hunder i gruppe 1 vil dominere i antall og ha forandringer i bakbeinet som i figur 2B. Hunder i gruppe 2 vil ha forandringer som i figur 2C. Hunder i gruppe 3 og 4 vil være tilnærmet normale som i figur 2A. Hunder i gruppe 4 vil dessuten i det akutte stadium ha symptomer som smerte, hevelse og forøkt mengde leddvæske i kneet som vil skille dem fra den type arvelig disponert lidelser som omtales her.

Arvens betydning for lidelsen patellaluksasjon er bare delvis forstått. Utviklingen frem mot patellaluksasjon er også svært forskjelligfor gruppe 1,2 og 3. tilstanden oppstår på grunn av feilaktig utvikling og utforming av knokler og sene/muskelfeste. Formen på knokkelen er styrt av arvelige faktorer, men beregning av arvebarhet innen de enkelte formene er ikke foretatt.

I gruppe 1 starter problemet med en for liten vinkel mellom femurhalsen og femurskaftet. Dette kalles coxa vara. Vesentlig på grunn av misforhold mellom trekkretningen i quadricepsmuskulaturen og retningen på femuraksen vil dette i løpet av vekstperioden føre til krumming og også ofte rotasjon av femur og tiba på en slik måte at patella lukserer medialt.

I gruppe 2 skjer det mottsatte. For stor vinkel mellom femurhalsen og femurskaftet, coxa valga, fører til krumming og rotasjon motsatt vei og lateral luksasjon. I tillegg vil det særlig på store hunder i gruppe 2 skje en mangelfull utvikling av femurs nederste del med liten lateral leddrulle og grunn patellarfure. Dette settes i forbindelse med rask vekst og lokal svikt i ernæringen av dette området. Det diskuteres om dette skjer uavhengig av en coxa valga eller om det ene utløser det andre.

I gruppe 3 skiller seg ut ved at lidelsen oppstår på et senere tidspunkt i livet, gjerne i alderen 5 til 8 år. Det foreligger her liten grad av anatomiske avvik, men en svekkelse av bløtvev, muskulatur og fascier, fører til luksasjon
Står skrevet i boken Hund AVL og HELSE

Skrevet av veterinær:Lars Lønaas
Norges Veterinærhøgskole, Institutt for smådyrsykdommerboy
—————————————————————
Til slutt vil jeg anbefale alle som avler på sine hunder å ta røntgen av avlsdyrene gjerne røntgen fra hoften og ned til hasene. ved et slikt røntgenbilde blir HD (hofteleddsdysplasi) legg calve perthes samt hvordan lårbeinene er vinklet eller om lårbeinene er rett.
——————————————————————————

Når hunden vifter med halen betyr det at den er glad og hilser gjenkjennende.
Når katten vifter med halen betyr det en truende oppførsel.

Når hunden krøker ryggen betyr det at den vil leke, det er hundens måte å fortelle deg, kom så leker vi. Når katten krøker ryggen betyr det en advarsel mot Andre, katten forteller at den ikke vil leke, hold deg unna.

Når hunden legger ørene bakover betyr det at den gjør seg liten, den ønsker ikke strid.
Når katten legger ørene bakover betyr det katten er klar for en kamp.

Når hunden løfter forlabben er det en ydmykende måte å oppfordre til lek/kos eller en liten prat..
Når katten løfter forlabben betyr at katten er klar til hugg.

I alle livets situasjoner vil hunden oppføre seg I overensstemmelse med sine drifter og instinkter, her hører også tilliten, kjærligheten og troskapen til sin eier. Dette er noe du som eier får enten du fortjener det eller ei. Derfor er hunden verd å få sin kjærlighet og hengivenhet besvart, din firbente Venn er for alltid din trofaste Venn.